backtergum

Det ble ikke helt den 17. Mai feiringen jeg hadde tenkt meg. Men har luftet dressen og var med mine gutter i barnetoget på skolen. Det var kjempe kjekt, men kjente at formen var langt fra god, og ble værre underveis. Ikke hyggelig i det hele tatt.

Men man får gjøre det beste ut av det. Etter toget bar det rett hjem, etter å ha svingt innom bensinstasjonen og kjøpt seg Cola og is. Man MÅ ha is 17. Mai, uansett hvor dårlig man er. Magen satte vel ikke helt pris på den, men smaken var god. Så nå ligger jeg godt under dyna i godstolen, og venter nå på at hockey kampen til Norge skal begynne. Så heldigvis er det noe man kan glede seg litt over på denne dagen.

Guttene mine var fint dresset opp av sin gode mor, og var stolte og ivrige. Like glad var ikke mor for fløytene bestemor hadde kjøpt. De piper i hodet ennå. Men så er det bare 17. Mai en dag i året også, så da tåler vi vel litt.

En annen ting som hører denne dagen til er pølser, så om jeg merker bedring utover dagen så skal jeg koke meg et par gode wiener, om magen vil eller ei.

Ha en strålende nasjonaldag alle mine lesere, og nyt dagen, våt eller tørr.

Er på vei hjem fra Sauda, hvor jeg har vært på jobb siden mandag. I går morgen kjente jeg at jeg gikk og brygget på noe. Skikkelig fysen i kroppen og litt skallebank. Men når man er på en slik tur er det ikke bare å kapitulere og legge seg i seng. Med 22 mil hjemmefra er det bare å bite tenna sammen og fullføre.
Utover dagen i går ble det bare være. Kjente feberen tok godt tak i kroppen og magen ville både opp og ned. Vel, ferdig på jobb var det bare å komme seg på hotellrommet og krype under dyna og bli der. Og værre ble det utover kvelden med skikkelig feber og frem og tilbake på do. Det værket i hver ledd og muskel.
Jeg rullet meg godt inn i dyna og gikk mellom søvn og halvvåken resten av kvelden, og kjente utover natten at det værste begynte å slippe tak.
Når jeg våknet til morgen i dag var det bare å pakke sakene og gjøre den siste lille jobben, før jeg kunne sette turen hjem. Alternativet ville være å reise tilbake dit en annen gang, men med 22 mil så biter man tenna sammen.
Nå sitter jeg på ferja mellom Stord og Os. Veldig klar for å komme hjem og krype under dyna igjen, etter en tur i medisinskapet. Her skal det nedpå med vitaminer, paracet og imodium. Dette ble alt annet enn en kosetur, og i morgen skal jeg se mine sønner gå i tog. Håper formen blir bedre til da...

Jeg har en sønn som går i første klasse, og det er spennende å se hvordan han utvikler ferdighetene sine. I dag satt han på gulvet med magnetbokstaver og lekte, og i det jeg titter over så ser jeg at han har stavet et ord og i tillegg satt sammen A og E for å danne en Æ (da den manglet). Men når jeg så hva han hadde stavet, ble jeg litt i tvil om jeg skulle rose han for at han hadde vært flink og stavet rett, eller om jeg skulle gi han litt kritikk fordi han hadde stavet ordet "Rævhøl".

Vel, gutter er gutter, så vi lo litt godt av det og han fikk ros for å være kreativ for å sette sammen A og E til Æ... Hehehehe

HÆ? er vel spørsmålet på den tenker jeg... Det jeg mener er at facebook er en veldig flott side å kjenne ekstra godt hvor ensom man kanskje er. Ok, jeg har alle mine elskede barn i helgen, og skal selvfølgelig kose meg mye med dem, men så er det en annen rastløs side som vil ut og ha voksen kontakt. Og DEN får en ekstra knekk når man ser alle statusene om "venner" som skal på fest, på byen, selskap, konsert etc... Så derfor mener jeg at Facebook er med på å nøre oppunder ensomhet og savn.

Det å sitte og pine seg selv der er kanskje ikke det smarteste, men ofte ønsker man jo bare å finne en man kan snakke litt med. En som får tankene bort fra at man er alene etter at barna har lagt seg. Jeg er i grunn glad at jeg ikke er den personen som får masse bilder på telefonen fra fester og slik i helgene, eller en telefon fra en full kompis klokken 2 på natta. Men så tenker jeg at kanskje det hadde vært litt ålreit likevel. Det at noen faktisk tenkte nok på deg til å gidde å sende deg en melding seint på kvelden, uansett om den var ment som litt små uskyldig mobbing...

Nå har det gått såpass lang tid, og jeg sliter med å komme meg ut av denne dumpen, at jeg lurer på om det bare er meg som er blitt sytete. Ukedagene flyr av gårde med mye jobb og aktiviteter på kvelden, som det blir flere og flere av. Men helgene er slitsomme psykisk. Er da jeg savner kosen i sofaen. Litt vin i glasset. En god middag. Et kjærtegn. Det er da tankene rundt alt dette kommer. Det er grenser for hvor mye musikk jeg kan jobbe med uten pause. Det er faktisk veldig krevende å være kreativ til tider, og man blir veldig sliten. Så det blir stille stunder hvor jeg faktisk blir tvunget til å tenke. Og da kommer alle tankene igjen...

Hvordan håndterer jeg det? Vel, de fungerer litt å blogge om det, men det er ikke lett å komme seg ut av denne sirkelen, og helgen har knapt begynt... Tror jeg vasker kjøkkenet jeg.

Din siste reise er gjennomført, din siste destinasjon er nådd

Hvil i fred Alexander og takk for de fine minnene du har lagt igjen

Fred være med deg og må ditt minne inspirere andre til å leve

Jeg tenner et lys i ditt minne

Her har i grunn helgen startet allerede. Siden guttungen har hatt spysyke så må jeg holde han hjemme i dag, så da ble det hjemmedag på pappa.

Siden gutta sitter opptatt og koser seg med frokost og barnetv, så kan far nyte morgenkaffen og prøve å få Ole Lukkøye ut av øynene. Samtidig vet jeg at helgen er fryktelig nær, og det har ikke vært positivt i min hjerne den siste tiden. For nye lesere; så har ikke det akkurat vært lyspunktet i uka. Men nå gleder jeg meg litt mer over helgene. Det er hektiske dager på jobb og fritid i uka, så nå kan jeg nyte fri i helgene og kose meg med barna. Musikken har tatt virkelig av her hjemme. Rekker knapt å bli ferdig med en låt før en ny kommer. Har en ny låt klar som kun mangler finpuss, og som jeg skal gjøre ferdig i helgen når barna har lagt seg. Nok en instrumentallåt, men snillere og bedre enn den siste (synes jeg selv).

Er deilig å kjenne kreativiteten strømme på og få den ut i fingrene og gitarene, og etterhvert skal jeg gjøre nyinnspillinger og få de "gamle" låtene med bedre kvalitet og lyd.

Været er jo ikke vår venn i Bergen om dagen, som 75% av resten av året. Det skal regne i dag og søndag, men i morgen er det meldt flott vær og jeg håper inderlig at det slår til. Trenger litt sol igjen og D-vitaminer.

Neste uke er det ut å reise i jobben igjen, og da blir det mye jobb og lange dager. Denne gangen skal jeg til Sauda. En kort tur på 2 overnattinger før 17. Mai står for døren.

Vel, det var litt info om hva som skjer her om dagen, så får dere alle ha en god helg og ta vare på hverandre.

Tekst og video forklarer seg selv. Lydkvaliteten på denne siden er si som så, men det er komprimeringen fra formatet blogg.no bruker som er dårlig...

Og før spørsmålet kommer opp, så er denne laget med en smule kunstnerisk frihet. Jeg er ikke suisidal, men jeg kan forstå og sette meg inn i fortvilelsen disse personene har. Ja, jeg har selv vært der en gang, men nå har jeg funnet min misjon og mening, og jeg ønsker temaet på dagsorden.

Dette er min tredje låt i rekken, og jeg håper du liker låten/videoen, og sitter igjen med noen tanker.

Du er også hjertelig velkommen til å gi den en stemme på linken under. Da blir jeg veldig takknemlig :)

Dagen i dag har vært utrolig deilig. Akkurat slik jeg hadde håpet på. Eller nesten. Jeg dro til Oslo med 12.20 flyet fra Bergen. Fikk et glimt av Stoltenberg når han gikk av flyet jeg skulle fly med, samt hele halen av delegasjonen hans.

Flyturen gikk flott, bortsett fra at kvinnen på min side over gangen begynte å amme ungen. Har i grunn ikke så mye i mot slikt, men trenger ikke gjøre det midt i fjeset mitt. Han hadde jo fått skive før take-off, så hvorfor ikke vente de 40 minuttene det tar å komme til Oslo. Nei, jeg har ikke så mye greie på slikt i og med at mine fikk flaske.

Etter å ha kommet til Oslo, og hotellet, så dro jeg rett ned på Aker Brygge. Utrolig mye mennesker og mye artig og flott å se på. Havnet på Lekteren og nøt solen og en duggfrisk utepils. Det var helt deilig for kropp og sjel... Etterhvert ruslet jeg opp til sentrum igjen for å gi kroppen noe mer fast føde, og etterpå slappet jeg av i Saras Telt. Utrolig deilig liv der, varmt og godt, og kjenner godt at solen har tatt i ansiktet i dag.

Det har vært en fantastisk dag, men baksiden er at jeg ikke har hatt noen å dele den med. Ja, det har gått noen tekstmeldinger og slikt, men likevel føler man seg litt alene. Jeg kan ikke noe for det, men føler meg litt ukomfortabel å sitte ute slik alene. Det virker så stusselig, selvom jeg har kost meg. Jeg gleder meg til jeg kan dele slike dager med enten venner eller kjæreste, for i mitt sinn er det slik det bør deles...

Og nyheten om Alexander har selvfølgelig fulgt meg i hele dag...

Sitter i dag ute i Oslo sentrum, nærmere sagt Saras Telt, og nyter en herlig kald og duggfrisk utepils. Solen steker og det yrer av folkeliv. Jo, ølen er ikke den billigste om man tenker på hvor mye, eller lite, den ville kostet i andre land, men resten er gratis. Enn så lenge, for dette er vel en nytelse staten snart burde se sitt snitt å avgiftsbelegge.

Dette er livsnytelse på høyt plan i Norge, og i utgangspunktet er det kun rike som skal ha lov til slikt i vårt land. Ja ja, jeg vet mange vil halshugge meg for en slik uttalelse, og jeg setter det litt på spissen. Men det er nå en gang slik at nytelse i vårt land skal koste dyrt.

Men inntil dette blir dyrere så skal jeg nyte min kalde drikk og la UV bombardere ansiktet og la latter og glassklirr gjøre inntrykkene. Ha en fantastisk dag i solen alle sammen!!!

Av og til blir man vekket litt til live over hvor skjørt livet kan være. I dag vekket Alexander Dale Oen oss med sin bortgang.

Jeg sitter i sjokk på flytoget og kan ikke tro hva mine øyne leser. Dagen fikk en ny betydning. Ikke at jeg hadde tenkt å gå i tog eller slikt på 1. mai, men fordi jeg hadde tenkt å nyte dagen til fulle i solen i Oslo by. Jeg skal heve glasset for deg i kveld Alexander. 26 år gammel var du i vei til å gjøre noe virkelig stort i norsk svømmehistorie. Vi gledet oss alle til å følge deg i OL 2012 i London, og det er trist å tenke på at du ikke kom deg dit.

Hvil i fred Alexander og alle mine tanker går i dag til deg og din familie. Vi er alle i sjokk...